På tur til Surtninssue med sutrehuer og sutrejakke

Midt i september var vi på Fjellfilmfestivalen på Gjendesheim. Siden det har blitt en trend i familien å komme seg på 2000 meters topper kunne jo ikke mor være dårligere enn eldstemann når sjansen byr seg. Vi fant en tur i programmet som gikk til en 2000 meter topp, Surtningssue på 2368 meter. Vi begynte å ane ugler i mosen da det var oppmøte på kaia klokka halv åtte, om at her var det kanskje en lang tur på ferde, og joda, turen til Surtninssue er estimert til 11-13 timer.

Ombord på Gjendine

Nesten helt våkne og litt spente satte vi oss til rette på Gjendine over Gjende mot Memurubu. Det var fler enn oss som lurte litt på hva vi hadde begitt oss ut på.

Vel framme på Memurubu var det samling og presentasjon av gruppa inkludert: «jeg er kajakkpadler og har allerede døpt turen Sutrehue»… for hva gjør egentlig en turpadler på bratte fjell? Heldigvis viser det seg at hvis du bor på en ås og sykler ned og opp på vei til og fra jobb blir det litt grunnlag ‘lell.

Samling av gruppa

Etter en kort presentasjon av deltagere og turledere bar det oppover lia. Vi skjønte at det kom til å bli langt når vi så på kartet at det var nesten 1400 høydemeter å gå, men med den utsikten det er i den norske fjellheimen går det nesten av seg selv.

Utsikt mot Gjende og Knutshø i bakgrunnen

Etter ei stund kom vi opp i snøen og vinden vi hadde kjent nede ved Gjendesheim kom tilbake, så vi var fornøyde da vi fant en plass å spise litt mat som var i le. Der kunne en av turlederne fortelle at han hadde ei ekstra dunjakke hvis noen ble kalde, den fikk fort tilnavnet sutrejakka. Jo nærmere toppen vi kom jo mer blåste det, og kandidatene til sutrejakka ble flere. Endelig på toppen var det bare å få tatt de obligatoriske toppbildene og snu for å komme seg ned igjen.

Vindfullt på toppen – neste gang – HUSK BRILLER!!!

Til flere andre – HUSK BRILLER!

Etter at vi hadde snudd og kommet oss ned i le begynte ei av deltagerne og snakke om at hun var litt kald, og med ordet sutring kom jakka raskt ut av sekken.

Gul sutrejakke

Det komiske var at det var den blideste jenta som endte opp med jakka. Etter at vi kom oss ned i le og hadde kontroll på tida til båten var det tid for dagens siste rast, der turlederne overrasket med Fyrstekake med advarsel: for å unngå skuffelse så spis kjøpt fyrstekake KUN på tur.

Kakefest i fjellheimen

Midt i all kosen var det noen som begynte å sutre om ett eller annet og ble tilbudt jakka… som satte en effektiv stopper for det! Det viser seg at potensielt vonde knær synes det er best med raske, lette steg, og det ble spredning i gruppa. Turpadleren klarte seg forbausende bra til den siste nedoverbakken. Da tok småjoggingen ned fjellet overhånd på lårmusklene.  Enkelte kom på at de serverte øl på Memurubu, og andre begynte å kjenne på kroppen at det hadde vært en lang dag i fjellet. Enkelte kom også på at de huska fra gamle tider at topptur egentlig er best på ski, for da trenger vi ikke å gå ned igjen også.

Helt baki der var vi

Endelig tilbake på Gjendesheim bar det rett i matsalen og en velfortjent middag før det ble foredrag og filmer til seine kvelden. Vi hadde håpet å få med oss foredrag av Sigrid Henjum om turmat, men det rakk vi ikke. Det vi rakk, var å treffe på de som har inspirert oss til å lage denne bloggen, nemlig Mikkel og Becky fra Villglede.no. Enda hyggeligere var det jo da at Mikkel vant amatørfilmkonkurransen med filmen fra Gautefall som gjorde at vi oppdaget Villglede på nett.

(Søndag var vond, mandag var værre…. det var genuint bekymrede miner blandt kollegaer som lurte på om det var en alvorlig ryggskade på gang med det bevegelsesmønsteret som ble benyttet. Lurer på om vi skal begynne å legge inn litt flere gåturer i repertoaret vårt)

Barne-tv inspirerte turmål

Det er ikke til å stikke unner en stol at selv om imaget sier noe annet ser vi (for) MYE på TV. Å se på TV kan også føre til at vi oppdager nye turmål:

Farmor så et program om Rendølssetra i Innerdalen på TV, og etter det har vi vært på Renndølssetra hvert år i 5 år. Vi så på Oda fra fjellgården og vi har vært på Kårvatn på tur flere ganger. Ekstra bonus der er jo selvfølgelig butikken til Gudmund på låven. Etter å ha sett på Blånissene fra Blåfjell har vi vært på og i nærheten av «Blåfjell» (Innerdalstårnet) flere ganger i forbindelse med besøkene i Innerdalen.

Rast med kurs for Innerdalstårnet

For ett par helger siden var vi skjønt enige om at i helga, da skulle vi endelig komme oss oppover til Flatanger. Siste sjekk av mulighet for å campe i en hage på fredag kveld resulterte i informasjon om at Flatanger hadde stengt bru den helga, så da måtte vi finne ett nytt mål. Da var det bare å finne fram kart og lete lang kysten. Så kom vi plutselig på ett nytt barnetv program, Tuva fra Tarva, Tarva dit drar vi!!

Etter en hurtigpakking av bil der vi fikk med oss nesten alt det nødvendigste dura vi avgårde til ferjeleiet, og venta 5 minutter på ferja, det må jo kalles flaks. Vi hadde jo som vanlig sjekka opp satelittbilder for å finne en leirplass i nærheten av ferjekaia på Dypfest. Det som så ut som en fin leirplass på bilder var også en fin plass å være hest i innhegning, så da var det å finne en ny plass i mørket. Det var jo ikke så lett når det viste seg at hver eneste  flate plass var tatt til dyrka mark.

Til slutt etter litt kjøring fant vi en sideveg der det så lovende ut for å finne en plass å sette opp teltet. Men også her var det dyrka mark helt fram til vi plutselig stod parkert i gården til noen som lurte på hva i allverden vi gjorde der i mørket med kajakker på bilen. Etter litt diskusjon fikk vi lov til å sette opp teltet på et hjørne av et jorde istedet for å overnatte inne i huset deres. De hadde også laget til en gapahuk nede ved vannet som var kjempefin å både spise kveldsmat og frokost i.

Kveldsmat i gapahuken

På lørdag kom vi avgårde til ferjekaia litt tidlig for vi hadde fått med oss at det ikke gikk bilferje ut til Tarva, så vi måtte få med oss alt pikkpakket og kajakkene for hånd ombord i båten. I det vi lasta og bar på utstyr begynte de små å hviske og tiske om at han der ligner John Olav fra barne-tv. Og jovisst var det ham.

Båttur med lokalbefolkningen

Vi fikk omsider baska alt pikkpakket ombord på båten som tok rak kurs mot Tarva. Underveis fikk vi godt med lokalhistorie og forslag til leirplasser. I det vi kom i land med båten oppdaga vi at de hadde Taxi på Tarva også.

Tarva Taxi

Etter en kjapp matbit og pakking av kajakker padla vi ivei. Vi hadde også med vår egen lokale vindmølle.

Lokal Vindmølle

Erfarne Ørnebæsjhaugspottere som vi har blitt fant vi en del av disse også i området. Vi så også Ørn både sittende og flyvende, de er det ganske mye vanskeligere å få tatt gode bilder av.

Ørnebæsjhaug

Vi fant en fin leirplass med ei stor fin slette som var perfekt til å fly drage på. At det i tillegg var perfekt stabil dragevind gjorde det hele enda morsommere.

Drageflygerne

Mat er jo alltid viktig på tur. Denne gangen hadde vi med oss ferdiglaget blomkålssuppe som vi varma opp og hadde stekt Choritzopølse og Ritz-kjeks i. Det ble veldig enkelt og godt.

Suppemiddag

Og siden vi har oppdaget at det går an å fyre bål og lage mat uten at det lukter bål av alt vi har på oss måtte vi jo tenne bål og lage dessert igjen.

Bålkos

Bananer på bål

Tarvas innbyggere benytter hver kvadrat til beite og produksjon, og øya er mye større enn vi hadde trodd. Sykkel kan være et like godt transportmiddel som kajakk. Vi har reist rundt omkring langs norskekysten, og blir alltid tatt godt i mot, men en så hyggelig velkomst og ønske om retur som blandt de på Tarva har vi aldri opplevd, og nytt besøk blir det helt sikkert.

Kyr på Tarva

Havpadling på ordentlig!

Plutselig en helg fikk vi mulighet til å dra på tur uten barn. Hvor skal man dra? Høye fjell? Langt og tungt? Neida, padleren trakk det lengste strået, og vi fant ut at vi skulle se oss om i nytt farvann: Smøla. Værmeldinga var ikke den beste, men vi fant ut at vi skulle dra uansett.

Fredag ettermiddag kjørte vi ut til Smøla og parkerte ved Dyrnes. Til en gangs forandring skulle vi padle glassfiberkajakkene og ikke doblingene. Vi som er vant til å ha allverdens lastekapasitet i doblingene kunne nok fått noen utfordringer med lastinga, men det gikk bra. Det var ikke fritt for at vi også var litt nervøse for stabiliteten. I doblingene kan vi lett stå oppreist å padle og gå att og fram på dekk, mens Sibiren har vært oppned ufrivillig ved flere anledninger.

Sikkerhetsutstyr må være med

Det var godt med vind, så vi padla ganske fort ut til ei øy som het Monsøya der vi etter litt leting fant noe som kunne kalles en leirplass. Vi er blitt utrolig bortskjemt med alle de fine leirplassene ved strendene på Helgelandskysten, og noe slikt har vi ikke i nærheten av  rundt om i Trøndelag. Teltplassen vi fant kommer nok ikke ikke høyt på lista over gode teltplasser.

Smilet gjenspeiler ikke søvnkvaliteten på en så humpete og skrå leirplass

Som vanlig når vi er på tur er det viktig med mat. Den første kvelden var det dog Real turmat som sto på programmet. Vannet til denne kokte vi i Kelly kettlen. Denne gangen fant vi ut at vi skulle prøve å fyre den med det vi fant rundt omkring. Vi samla sammen så mye tørr lyng som vi trodde skulle være nødvendig og fyrte opp.

Vi fyrer opp med tørr lyng

Lyngen brant godt den så vannet kokte etter forbausende kort tid. Det er store muligheter til å gå inn i Indianerrollen og perfeksjonere bruk av røyksignaler samtidig.

På lørdag morgen målte vi 14 m/s i snitt og 18 m/s i kastene på toppen av den lille øya, men fant ut at Veiholmen fremdeles var ett fint mål for dagen. Med kart, kompass og GPS ville det gå helt fint å navigere ut dit. I tillegg ville vi blåse på moloen dersom det skulle skje en velt og vi ikke kom oss opp igjen. Etter å ha pakka sammen leiren på rekordtid var vi klare for å legge ivei utover.

Oppe på kanten der var leirplassen

Det blåste såpass at vi brukte kun en drøy time på å padle ut til Veiholmen.

Etter at vi hadde kommet oss gjennom moloen og inn i smulere farvann dukka bebyggelsen på Veiholmen opp.

Snart på land

Vi hadde hørt mye om Veiholmen på forhånd, og det meste stemte godt. Plutselig, midt i havet på en liten øy er det kjempemange hus som står tett i tett. Vi fant oss ei flytebrygge og fikk løfta kajakkene på land. Der gikk vi oss en tur og fant ut at nesten alle husene hadde navn. Noen fant navnene mer treffende enn andre.

Treffende?

En kaffebar fant vi også der ute, og plutselig var det noen som sa hei er dere her? Da var det kjentfolk inne på kaffebaren. Vel ute av kaffebaren var det plutselig hei er dere her enda en gang. Da traff vi kjente som tilfeldigvis bodde i huset der brygga vi hadde kommet oss på land hørte til. De kunne fortelle at de hadde 16 senger helt alene, så hvis vi ikke absolutt måtte bo i telt ei natt til var det nok mulig å ta losji der for natta. Været og erfaringer med teltplasser i nærheten gjorde det til ett lett valg å takke ja til.

Siden planen var å lage middag ute på Cobben valgte vi å lage middag på verandaen. Menyen var dadler i bacon og diverse grønnsaker. Vi hadde opprinnelig tenkt å fiske på turen innover, men i såpass vind og bølger var det ikke akkurat matauk vi hadde i tankene.

Dadler med bacon på Cobb

mmmmmmmmm

Siden vi nesten alltid stoler på yr.no stilte vi vekkeklokka og la oss til å sove i de gode sengene. Etter en kjapp frokost og pakking av kajakker var vi igjen på vei, nok en gang med det været yr hadde meldt. Vindstille denne gangen.

Uten vinden i ryggen tok det dobbelt så lang tid å padle tilbake til Dyrnes og bilen, men det har da ingenting å si så lenge været er fint og utsikten er så flott!!

Vakkert

GEOCACHING – enda en god grunn til å dra på tur

Etter å ha snakket om at vi skulle prøve oss på GeoCaching ei stund kom vi endelig skikkelig i gang med denne nye aktiviteten i vår. Vi hadde noen spede forsøk i fjor, etter at vi nesten snubla i en «Cache» på tur i fjæra i Torvika.

GeoCaching er skattejakt med GPS. Der kan en enten bruke en vanlig GPS, eller smarttelefoner med innebygd GPS. Vi laget oss en bruker på www.geocaching.com som er ett verdensomspennende nettverk for GeoCaching. Der kan en søke fram hvor de forskjellige Cachene ligger og overføre til GPS, eller ved bruk av tlf søke fram om det er noen i nærheten.

Cachene er større eller mindre bokser som er gjemt rundt omkring. I Oslo i sommer fant vi en liten magnetisk en som var på størrelse med en liten mutter gjemt bak på en lyktestolpe.

En boks kan for eksempel se sånn ut

I de største boksene er det en loggbok og gjerne en bytteting. Her er det om å gjøre å ha noe greier i lommene. Har du et skikart fra Åre kan du for eksempel bytte til deg et plaster.  I de mindre boksene er det som regel kun ei lita loggbok. I de aller minste er det bare en papirstrimmel som man skriver nicket sitt i. Vi har selvfølgelig valgt turting.com som brukernavn.

Klistremerke med turting.com og logo måtte jo lages

Etter at vi så noen som hadde ordnet med klistremerke med brukernavn, fant vi ut at det måtte vi også ha.

GeoCaching er en fin måte og oppdage nye steder på i tillegg til at det er en fin aktivitet når man er på tur. Noen i familien syntes kanskje det var å ta det litt langt når pappa vrengte bilen inn på en parkeringsplass på Dovrefjell og bare måtte løpe opp til en statue for at det var en Cache der.

Siste nyoppdagelse er at det finnes noe som kalles Travelbugs. Det er småting med et en kode på som også kan logges. Der kan vi se hvor i verden travelbugen har vært. En del av de har et konkret mål, feks fant vi en som gjerne ville til New Zealand. Vi fikk ikke hjulpet den så langt på den veien, men vi så plutselig at den hadde havna i Tromsø med Hurtigruta etterat vi la den fra oss ved Nidarosdomen.

Cachene kan være mer eller mindre godt gjemt. Noen er gjemt i under ei rot, eller en stein andre er vi usikre på, for flere har vi ikke funnet. På båttur i fant vi en som var gjemt i et åpenrom i en steinmur

Denne fant vi i en stenimur

GeoCaching kan kombineres med alle typer tur: padling, klatring, sykkel, fjell, by, utenlandstur…. over alt finnes det cacher. Det kan også være en god unnskyldning til å ta seg en tur til et sted man ellers ikke ville dratt, og kanskje på en måte man ellers ikke ville ha valgt….

Stand-up paddle er en flott måte å GeoCache blant holmer og skjær

Tur-Kaffeting

Når det stort sett er bare en i turfølget som drikker kaffe, må den som drikker kaffe gjøre desto mer ut av kaffedrikkinga.

Da er det ikke nok å enten ha kaffe på termosen, eller vann på termos og pulverkaffe. Det blir litt som en kamerat av meg sa, det er ikke så viktig hvordan det smaker, bare det er mye styr å lage den (han drikker heller ikke kaffe).

I det siste har jeg fundert mye på hvordan det er best å brygge kaffe på tur, hva er best å ha med. Hvilken kaffe, hvordan skal kaffen oppbevares,hva skal vannet varmes i, hva skal kaffen brygges i?

Kaffeboks i pose klar for Aeropress

Hvilken kaffe? Hjemmemalt kaffe fra eksotiske landsbyer i en boks, eller Alikaffe fra den lokale kjøpmannen?

Sist ankomne Tur-Kaffeting er en reisekaffekvern.

Kaffekvern med bruksanvisning

Kverna kom med bruksanvisning på lettfattelig japansk. Med kvern i hus er også ett annet problem løst. Kaffeposer slengende rundt blandt den andre maten kan lett ende opp med en haug med kaffe i bunnen av enten matkassa eller matposen, noe resten av turfølget rett nok ikke er spesielt fornøyde med. Hele kaffebønner er nok lettere å ha med og gjøre enn malt kaffe.

Da er turen kommet til hva skal vi varme vannet i og på.

En kjele fra stormkjøkkenet på primusen er nok det aller enkleste og raskeste alternativet, men primusen bråker jo som ett fly, og kjelen fra stormkjøkkenet er ikke spesielt god å helle av.

Farlig kan det også være

Da er det neste alternativet å bruke restvarmen fra Cobben til å varme kaffevann på (heller varme kaffevann enn oppvaskvann).

Kaffevann på restvarme

Dersom det ikke finnes noen restvarme å koke vann på, og en ikke vil bryte idyllen med flydur, er Kellykettle fra Kajakkspesialisten Anders Thygesen en god ide. Kellykettlen fungerer som en skorstein, der en fyrer med ved inni og varmer vannet i et kammer rundt. Kellykettlen kan fyres på stort sett alt en finner rundt omkring i skog og på holmer.

Kellykettle i drift

Etter at vannet er varmt er det på tide å fundere på hvordan kaffen skal brygges. Tidligere har det stort sett vært en Aeropress som har vært i bruk på tur, men like før jul dukka det opp noe nytt, en etterlengtet enkopps turkaffetrakter. Da er det jo lite overraskende at den kommer fra Starbucks.

Enkopps kaffebrygger

Den er så genial enkel at den består av en plastkopp med ett finmasket metallfilter i bunnen, oppi der puttes kaffen og vannet helles etter.

Brygging i Starbuckdingsen

Hvis flydur ikke er til noen sjenanse er kanskje det aller enkleste å sette Bialettikanna rett på primusen

Mokkakanne rett på primusen

Da er det bare å sette seg til å nyte en god kopp kaffe uansett hvor i verden man befinner seg, nesten.

I de siste årene har vi hatt med oss store dobbeltkajakker med plass til det meste man kan komme på å dra med seg på tur. Nå i sommer er det sykkeltur som står på planen, da er det vel usikkert om det er kaffebrygging som blir prioritert. Det tar jo unektelig litt mye plass.

Litt av hvert som må til

Da er det vel kanskje best å alliere seg med noen som er enige i at det er på tide å ta en is-pause snart hvis kaffetørsten skal bli for stor. Der det selges is er det vel stor sansynlighet for at det er kaffe å få tak i også.

Har jo hørt av noen at Statoilkopp også er ett godt alternativ, men det er heldigvis lite Statolstasjoner rundt omkring i den norske skjærgården så vi slipper å tenke på det.

9 personer, 8 kajakker…… 3 fisk, 2 familier – 1 tur

«Jeg har aldri sett så mange kajakker på en gang» sa røkteren på mæra midt uti fjorden. For første gang er vi på tur med en annen kajakkfamilie. Det er ikke så mange slike, og desto mer hyggelig å få det til.  Denne helgen kunne vi stille klokken etter yr.no, og med mye vind i varselet sikret vi oss med at alle de voksne padlet dobbelkajakker som kunne taue barnekajakkene ved behov. Turnissene er i motsetning til oss gode på bål, og på dessert!  Første kvelden fikk vi servert Matias´ s sjokolade- og marshmallowbananer – fantastisk godt! Snitt på langs i en banan med skall. Skjær litt på kryss og tvers i banankjøttet og dytt ned marshmallows og sjokolade. Grill til dette smelter. Mmmmmm.

Matias´ sjokolade- og marshmallowsbananer

Dette gav oss fornyet energi, og vinden hadde løyet, slik at det fristet med en kveldsfisketur. Vi fikk endelig bruk for pilkestengene våre som vi aldri fikk prøvd på isen i år. Festet en sluk i enden, og vips en fiskestang i helt fin kajakkstørrelse. Vi var i taretorskeland, og fikk mange småtorsk på kroken som vi slapp ut igjen. Ingen tvil om at det er MYE artigere å fiske når fisken faktisk biter.

Pilkestang og sluk er nok når fisken er bitevillig!

Etter en stund fikk vi en lyr som vi tok med oss. Det samme gjorde de andre, og de to fiskene havnet på bålet til kvelds. Dagen etter slang Matias uti sluken fra land og halte inn en stor torsk. Det er en grunn til at torsk er mer kjent enn lyr som middagsfisk, den var skikkelig god.

20 m/s i kastene er ikke egne for familiepadling!

Vi fikk oss en liten padletur men vinden økte stadig og det ble målt ny vindrekord på padletur for oss. Vi var heldige med den lille øya vi hadde funnet, og hadde et naturlig le som gjorde at det igjen ble tryllet fram nydelig mat. Denne gangen på Cobb´en, med nyinnkjøpt grillrist som fungerte utmerket.

Har du plass er Cobb`en fantastisk!

Turnissene kom igjen på godt dessertforslag og disket opp med «Tilslørte padlepiker»

Kutt eple i småbiter og tilsett det du liker

  • Smør – da brenner det seg ikke så fast
  • Sukker
  • Marshmallows
  • Sjokolade
  • Kanel
  • Oreo kjeks
  • Rosiner
Pakk i aluminiumsfolie og legg på glør, grillpanne eller det du har av varme.

Tilslørte padlepiker fra Turnissene

Vinden løyet nok til at vi kom oss hjem dagen etter, men barna måtte ombord i doblingene, og vi oppdaget fort hvor lett det var å bli blåst på land. Tross loppestikk, var det en flott tur på en flott liten øy!

Koselig med andre padlere på tur

Pølsegrillepadletur

Kajakkene på Årnes med Torvika i bakgrunnen

Første mai skinte sola igjen så da var det ut med kajakkene for å padle over Surnadalsfjorden fra Torvika til Årnes for å grille pølser.

Fjorden var stille og rolig og uten vind så da var det fin padling i en halv times tid.

Padlere med Årnes i bakgrunnen

Vi satsa på at det var greit å tenne bål på stranda selv om det var litt etter 15. april. God og mager kjøttpølse passer fint på bål, har vi kajakk får vi lett med ei rist også.

Pølser på bål

Etter maten er det alltid tid til en leik, noen fant ut at det ville være fint med en snegleåker i sjøen, og da er det kjekt å ha en ny fin rød tørrdrakt.

Snegleåker

Det ble også observert krabber i området så da måtte alle kluter settes til for å få fisket noen, men med strammesnora i vesten som snøre var det lite fangst å få.

Krabbefiskere

Nå har vi funnet ut at det er en del nye ting som også må være standardutstyr på padletur:

  • Bøtte
  • Spade
  • «Akvarium»
  • Krabbefiskesnøre