Havpadling på ordentlig!

Plutselig en helg fikk vi mulighet til å dra på tur uten barn. Hvor skal man dra? Høye fjell? Langt og tungt? Neida, padleren trakk det lengste strået, og vi fant ut at vi skulle se oss om i nytt farvann: Smøla. Værmeldinga var ikke den beste, men vi fant ut at vi skulle dra uansett.

Fredag ettermiddag kjørte vi ut til Smøla og parkerte ved Dyrnes. Til en gangs forandring skulle vi padle glassfiberkajakkene og ikke doblingene. Vi som er vant til å ha allverdens lastekapasitet i doblingene kunne nok fått noen utfordringer med lastinga, men det gikk bra. Det var ikke fritt for at vi også var litt nervøse for stabiliteten. I doblingene kan vi lett stå oppreist å padle og gå att og fram på dekk, mens Sibiren har vært oppned ufrivillig ved flere anledninger.

Sikkerhetsutstyr må være med

Det var godt med vind, så vi padla ganske fort ut til ei øy som het Monsøya der vi etter litt leting fant noe som kunne kalles en leirplass. Vi er blitt utrolig bortskjemt med alle de fine leirplassene ved strendene på Helgelandskysten, og noe slikt har vi ikke i nærheten av  rundt om i Trøndelag. Teltplassen vi fant kommer nok ikke ikke høyt på lista over gode teltplasser.

Smilet gjenspeiler ikke søvnkvaliteten på en så humpete og skrå leirplass

Som vanlig når vi er på tur er det viktig med mat. Den første kvelden var det dog Real turmat som sto på programmet. Vannet til denne kokte vi i Kelly kettlen. Denne gangen fant vi ut at vi skulle prøve å fyre den med det vi fant rundt omkring. Vi samla sammen så mye tørr lyng som vi trodde skulle være nødvendig og fyrte opp.

Vi fyrer opp med tørr lyng

Lyngen brant godt den så vannet kokte etter forbausende kort tid. Det er store muligheter til å gå inn i Indianerrollen og perfeksjonere bruk av røyksignaler samtidig.

På lørdag morgen målte vi 14 m/s i snitt og 18 m/s i kastene på toppen av den lille øya, men fant ut at Veiholmen fremdeles var ett fint mål for dagen. Med kart, kompass og GPS ville det gå helt fint å navigere ut dit. I tillegg ville vi blåse på moloen dersom det skulle skje en velt og vi ikke kom oss opp igjen. Etter å ha pakka sammen leiren på rekordtid var vi klare for å legge ivei utover.

Oppe på kanten der var leirplassen

Det blåste såpass at vi brukte kun en drøy time på å padle ut til Veiholmen.

Etter at vi hadde kommet oss gjennom moloen og inn i smulere farvann dukka bebyggelsen på Veiholmen opp.

Snart på land

Vi hadde hørt mye om Veiholmen på forhånd, og det meste stemte godt. Plutselig, midt i havet på en liten øy er det kjempemange hus som står tett i tett. Vi fant oss ei flytebrygge og fikk løfta kajakkene på land. Der gikk vi oss en tur og fant ut at nesten alle husene hadde navn. Noen fant navnene mer treffende enn andre.

Treffende?

En kaffebar fant vi også der ute, og plutselig var det noen som sa hei er dere her? Da var det kjentfolk inne på kaffebaren. Vel ute av kaffebaren var det plutselig hei er dere her enda en gang. Da traff vi kjente som tilfeldigvis bodde i huset der brygga vi hadde kommet oss på land hørte til. De kunne fortelle at de hadde 16 senger helt alene, så hvis vi ikke absolutt måtte bo i telt ei natt til var det nok mulig å ta losji der for natta. Været og erfaringer med teltplasser i nærheten gjorde det til ett lett valg å takke ja til.

Siden planen var å lage middag ute på Cobben valgte vi å lage middag på verandaen. Menyen var dadler i bacon og diverse grønnsaker. Vi hadde opprinnelig tenkt å fiske på turen innover, men i såpass vind og bølger var det ikke akkurat matauk vi hadde i tankene.

Dadler med bacon på Cobb

mmmmmmmmm

Siden vi nesten alltid stoler på yr.no stilte vi vekkeklokka og la oss til å sove i de gode sengene. Etter en kjapp frokost og pakking av kajakker var vi igjen på vei, nok en gang med det været yr hadde meldt. Vindstille denne gangen.

Uten vinden i ryggen tok det dobbelt så lang tid å padle tilbake til Dyrnes og bilen, men det har da ingenting å si så lenge været er fint og utsikten er så flott!!

Vakkert

GEOCACHING – enda en god grunn til å dra på tur

Etter å ha snakket om at vi skulle prøve oss på GeoCaching ei stund kom vi endelig skikkelig i gang med denne nye aktiviteten i vår. Vi hadde noen spede forsøk i fjor, etter at vi nesten snubla i en «Cache» på tur i fjæra i Torvika.

GeoCaching er skattejakt med GPS. Der kan en enten bruke en vanlig GPS, eller smarttelefoner med innebygd GPS. Vi laget oss en bruker på www.geocaching.com som er ett verdensomspennende nettverk for GeoCaching. Der kan en søke fram hvor de forskjellige Cachene ligger og overføre til GPS, eller ved bruk av tlf søke fram om det er noen i nærheten.

Cachene er større eller mindre bokser som er gjemt rundt omkring. I Oslo i sommer fant vi en liten magnetisk en som var på størrelse med en liten mutter gjemt bak på en lyktestolpe.

En boks kan for eksempel se sånn ut

I de største boksene er det en loggbok og gjerne en bytteting. Her er det om å gjøre å ha noe greier i lommene. Har du et skikart fra Åre kan du for eksempel bytte til deg et plaster.  I de mindre boksene er det som regel kun ei lita loggbok. I de aller minste er det bare en papirstrimmel som man skriver nicket sitt i. Vi har selvfølgelig valgt turting.com som brukernavn.

Klistremerke med turting.com og logo måtte jo lages

Etter at vi så noen som hadde ordnet med klistremerke med brukernavn, fant vi ut at det måtte vi også ha.

GeoCaching er en fin måte og oppdage nye steder på i tillegg til at det er en fin aktivitet når man er på tur. Noen i familien syntes kanskje det var å ta det litt langt når pappa vrengte bilen inn på en parkeringsplass på Dovrefjell og bare måtte løpe opp til en statue for at det var en Cache der.

Siste nyoppdagelse er at det finnes noe som kalles Travelbugs. Det er småting med et en kode på som også kan logges. Der kan vi se hvor i verden travelbugen har vært. En del av de har et konkret mål, feks fant vi en som gjerne ville til New Zealand. Vi fikk ikke hjulpet den så langt på den veien, men vi så plutselig at den hadde havna i Tromsø med Hurtigruta etterat vi la den fra oss ved Nidarosdomen.

Cachene kan være mer eller mindre godt gjemt. Noen er gjemt i under ei rot, eller en stein andre er vi usikre på, for flere har vi ikke funnet. På båttur i fant vi en som var gjemt i et åpenrom i en steinmur

Denne fant vi i en stenimur

GeoCaching kan kombineres med alle typer tur: padling, klatring, sykkel, fjell, by, utenlandstur…. over alt finnes det cacher. Det kan også være en god unnskyldning til å ta seg en tur til et sted man ellers ikke ville dratt, og kanskje på en måte man ellers ikke ville ha valgt….

Stand-up paddle er en flott måte å GeoCache blant holmer og skjær

Tur-Kaffeting

Når det stort sett er bare en i turfølget som drikker kaffe, må den som drikker kaffe gjøre desto mer ut av kaffedrikkinga.

Da er det ikke nok å enten ha kaffe på termosen, eller vann på termos og pulverkaffe. Det blir litt som en kamerat av meg sa, det er ikke så viktig hvordan det smaker, bare det er mye styr å lage den (han drikker heller ikke kaffe).

I det siste har jeg fundert mye på hvordan det er best å brygge kaffe på tur, hva er best å ha med. Hvilken kaffe, hvordan skal kaffen oppbevares,hva skal vannet varmes i, hva skal kaffen brygges i?

Kaffeboks i pose klar for Aeropress

Hvilken kaffe? Hjemmemalt kaffe fra eksotiske landsbyer i en boks, eller Alikaffe fra den lokale kjøpmannen?

Sist ankomne Tur-Kaffeting er en reisekaffekvern.

Kaffekvern med bruksanvisning

Kverna kom med bruksanvisning på lettfattelig japansk. Med kvern i hus er også ett annet problem løst. Kaffeposer slengende rundt blandt den andre maten kan lett ende opp med en haug med kaffe i bunnen av enten matkassa eller matposen, noe resten av turfølget rett nok ikke er spesielt fornøyde med. Hele kaffebønner er nok lettere å ha med og gjøre enn malt kaffe.

Da er turen kommet til hva skal vi varme vannet i og på.

En kjele fra stormkjøkkenet på primusen er nok det aller enkleste og raskeste alternativet, men primusen bråker jo som ett fly, og kjelen fra stormkjøkkenet er ikke spesielt god å helle av.

Farlig kan det også være

Da er det neste alternativet å bruke restvarmen fra Cobben til å varme kaffevann på (heller varme kaffevann enn oppvaskvann).

Kaffevann på restvarme

Dersom det ikke finnes noen restvarme å koke vann på, og en ikke vil bryte idyllen med flydur, er Kellykettle fra Kajakkspesialisten Anders Thygesen en god ide. Kellykettlen fungerer som en skorstein, der en fyrer med ved inni og varmer vannet i et kammer rundt. Kellykettlen kan fyres på stort sett alt en finner rundt omkring i skog og på holmer.

Kellykettle i drift

Etter at vannet er varmt er det på tide å fundere på hvordan kaffen skal brygges. Tidligere har det stort sett vært en Aeropress som har vært i bruk på tur, men like før jul dukka det opp noe nytt, en etterlengtet enkopps turkaffetrakter. Da er det jo lite overraskende at den kommer fra Starbucks.

Enkopps kaffebrygger

Den er så genial enkel at den består av en plastkopp med ett finmasket metallfilter i bunnen, oppi der puttes kaffen og vannet helles etter.

Brygging i Starbuckdingsen

Hvis flydur ikke er til noen sjenanse er kanskje det aller enkleste å sette Bialettikanna rett på primusen

Mokkakanne rett på primusen

Da er det bare å sette seg til å nyte en god kopp kaffe uansett hvor i verden man befinner seg, nesten.

I de siste årene har vi hatt med oss store dobbeltkajakker med plass til det meste man kan komme på å dra med seg på tur. Nå i sommer er det sykkeltur som står på planen, da er det vel usikkert om det er kaffebrygging som blir prioritert. Det tar jo unektelig litt mye plass.

Litt av hvert som må til

Da er det vel kanskje best å alliere seg med noen som er enige i at det er på tide å ta en is-pause snart hvis kaffetørsten skal bli for stor. Der det selges is er det vel stor sansynlighet for at det er kaffe å få tak i også.

Har jo hørt av noen at Statoilkopp også er ett godt alternativ, men det er heldigvis lite Statolstasjoner rundt omkring i den norske skjærgården så vi slipper å tenke på det.

9 personer, 8 kajakker…… 3 fisk, 2 familier – 1 tur

«Jeg har aldri sett så mange kajakker på en gang» sa røkteren på mæra midt uti fjorden. For første gang er vi på tur med en annen kajakkfamilie. Det er ikke så mange slike, og desto mer hyggelig å få det til.  Denne helgen kunne vi stille klokken etter yr.no, og med mye vind i varselet sikret vi oss med at alle de voksne padlet dobbelkajakker som kunne taue barnekajakkene ved behov. Turnissene er i motsetning til oss gode på bål, og på dessert!  Første kvelden fikk vi servert Matias´ s sjokolade- og marshmallowbananer – fantastisk godt! Snitt på langs i en banan med skall. Skjær litt på kryss og tvers i banankjøttet og dytt ned marshmallows og sjokolade. Grill til dette smelter. Mmmmmm.

Matias´ sjokolade- og marshmallowsbananer

Dette gav oss fornyet energi, og vinden hadde løyet, slik at det fristet med en kveldsfisketur. Vi fikk endelig bruk for pilkestengene våre som vi aldri fikk prøvd på isen i år. Festet en sluk i enden, og vips en fiskestang i helt fin kajakkstørrelse. Vi var i taretorskeland, og fikk mange småtorsk på kroken som vi slapp ut igjen. Ingen tvil om at det er MYE artigere å fiske når fisken faktisk biter.

Pilkestang og sluk er nok når fisken er bitevillig!

Etter en stund fikk vi en lyr som vi tok med oss. Det samme gjorde de andre, og de to fiskene havnet på bålet til kvelds. Dagen etter slang Matias uti sluken fra land og halte inn en stor torsk. Det er en grunn til at torsk er mer kjent enn lyr som middagsfisk, den var skikkelig god.

20 m/s i kastene er ikke egne for familiepadling!

Vi fikk oss en liten padletur men vinden økte stadig og det ble målt ny vindrekord på padletur for oss. Vi var heldige med den lille øya vi hadde funnet, og hadde et naturlig le som gjorde at det igjen ble tryllet fram nydelig mat. Denne gangen på Cobb´en, med nyinnkjøpt grillrist som fungerte utmerket.

Har du plass er Cobb`en fantastisk!

Turnissene kom igjen på godt dessertforslag og disket opp med «Tilslørte padlepiker»

Kutt eple i småbiter og tilsett det du liker

  • Smør – da brenner det seg ikke så fast
  • Sukker
  • Marshmallows
  • Sjokolade
  • Kanel
  • Oreo kjeks
  • Rosiner
Pakk i aluminiumsfolie og legg på glør, grillpanne eller det du har av varme.

Tilslørte padlepiker fra Turnissene

Vinden løyet nok til at vi kom oss hjem dagen etter, men barna måtte ombord i doblingene, og vi oppdaget fort hvor lett det var å bli blåst på land. Tross loppestikk, var det en flott tur på en flott liten øy!

Koselig med andre padlere på tur

Pølsegrillepadletur

Kajakkene på Årnes med Torvika i bakgrunnen

Første mai skinte sola igjen så da var det ut med kajakkene for å padle over Surnadalsfjorden fra Torvika til Årnes for å grille pølser.

Fjorden var stille og rolig og uten vind så da var det fin padling i en halv times tid.

Padlere med Årnes i bakgrunnen

Vi satsa på at det var greit å tenne bål på stranda selv om det var litt etter 15. april. God og mager kjøttpølse passer fint på bål, har vi kajakk får vi lett med ei rist også.

Pølser på bål

Etter maten er det alltid tid til en leik, noen fant ut at det ville være fint med en snegleåker i sjøen, og da er det kjekt å ha en ny fin rød tørrdrakt.

Snegleåker

Det ble også observert krabber i området så da måtte alle kluter settes til for å få fisket noen, men med strammesnora i vesten som snøre var det lite fangst å få.

Krabbefiskere

Nå har vi funnet ut at det er en del nye ting som også må være standardutstyr på padletur:

  • Bøtte
  • Spade
  • «Akvarium»
  • Krabbefiskesnøre

Elvepadling på fjorden

Packraft idyll

I påska fikk vi testa Packraftene i deres rette element, smale buktende elver. Inne i bukta i fjorden finnes er det ei lita elv som slynger seg opp mellom jordene.

Størstemann tok med seg sin nyervervede kajakk i starten av elva, men fant ut at det var bedre å sitte på hos pappa etter at vi møtte på et stålrør som gikk tvers over elva.

Nykajakken

For å komme oss forbi det røret fikk vi gratis leireinnpakning.

Etter at vi kom oss på elva igjen padla vi videre oppover og fant nye utfordringer etter hvert. Trær med greiner som henger over elva og nesten ned i vannet.

Packraft Limbo

Vi kom nesten opp til der elva rant under veien, men da ble det så smalt og så mye stein at vi snudde og padlet ned igjen.

På vei ned igjen måtte vi selvfølgelig under det samme treet igjen og ny Limbo.

Packraft Limbo 2

Nå håper vi det blir vår her i Trøndelig slik at det blir passe vannføring i de elvene vi har sett oss ut til å prøve på i nærområdet.

Øs pøs på humøret løs

Vi gidder ikke gå på ski i pøsregn. Og pøsregn har det vært mye av. Hva skal vi da finne på som vintertur? Aldri så vått at det ikke går greit med tørrdrakt! Endelig kom neste størrelse i posten, og vi fant ut at vi skulle ta en tur på Leinøra, hvor Gaula møter fjorden. I følge supersiden gislink.no, er det litt kriker og kroker som kan padles. Vi pumpet opp båtene og var kjapt på vannet.

KLAR, FERDIG, GÅ!

Men hva lå litt lengre bort? Is…og selv om packraftene har mange gode egenskaper tok vi ikke sjansen på at isbryting var en av dem.

ISBRYTERE? Neppe...

På høyvann stod trærne med vann langt opp på stammen og greinene hang ut i vannet. Dette er et sted vi vil tilbake til når trærne blir grønne, da tror vi det kommer til å få et jungelpreg. Kanskje et artig sted å svømme på tur også? Jeg tar med den oppblåsbare krokodilla på slep for å lage stemning.

JUNGELPADLING: Tenk når lianene blir grønne

Bli inspirert av Alastair Humphreys til en mikroekspedisjon i nærheten av der du bor!

Ekstra sunne kanelsnurrer til foreldrekaffen

Strengt talt er vel ikke dette turmat. Turen opp til barnehagen en tidlig ettermiddag for å innta litt forskjellig som andre foreldre har bakt er både kort og lite utstyrskrevende. Men inspirasjonen var desto større når jeg kunne se at foreldrene har hengt seg på barnehagens sunne profil og viser at sunt = godt på bordet. (Her har foreldrene på skolen MYE å lære!) Disse kanelsnurrene er selvsagt egnet for tur også og har fryktelig mye til felles med ganske sunne turboller. Mange vegrer seg for å bruke gulrøtter i deigen. Bare tull! Gulrøtter gir flott farge, saftighet og en god ikke-gulrotaktig-smak!

GULROTRIVING: Gulrøtter revet i denne størrelsen kan brukes i all slags bakst

Dette trenger du:

  • 4 – 5 dl revet gulrot og
  • 4 – 5 store spiseskjeer naturell joghurt puttes i bakebollen
  • 3,5 dl melk varmes opp til ganske høy temperatur (ikke kok) og tømmes over blandngen med gulrot og joghurt. Vent til blandingen får temperatur på ca 37 grader.
  • Tilsett 1 pakke gjær
  • 2 ts kardemomme
  • 4 ss sukker
  • 4 dl Fibra eller sammalt hvete fin
  • siktet hvetemel til deigen slipper bollen

Del deigen i to like store deler. Kjevle deigen flat og smør på smør/margarin på hele. Dryss over kardemomme og kanel, sukker og/eller rosiner. I følge Veganmisjonen finnes det flere typer kanel å få kjøpt, hvor Hindu sin er best. Det er jeg helt enig i, den er søtere og mindre bitter.

GODT FYLL som kan varieres etter ønske

Deigen brettes så i to. Del opp remser på skrå ca 2 cm i bredde med en pizzaskjærer. Tvinn remsen rundt seg selv og lag en slags knute. Legg på bakebrett og hev så lenge du har tid, gjerne en times tid. Pensle med egg.

TVINN DEIGEN slik at den naturlig går sammen til en slags knute

Stek på 225 grader i ca 10 minutter. Mmmm.

FERSK GJÆRBAKST er alltid best, men disse er greie å ha i fryseren også

Tur-ting/kamera kiting

Wow! Vi har hatt en fantastisk vinterferieuke. På vei til barnefri hyttetur med Ingvild og Simen fra turkamera.no rakk vi 2 timer med pudder og sol på Oppdal. Turen over Dovre til Gålå ble sterkt preget av temaet: «jeg tror vi kunne trivdes med å bo på Oppdal».  Dagen etter var det passe vind og vi var rett ved siden av Gålåvannet. Et perfekt utgangspunkt for kitetur.

SIKRING: Simen sikrer kiten med snø

Gutta dro mot vinden med full kontroll mens Elin fikk dagens trim langs vannet flere ganger. Gøy var det lell. Turkamera ble sist rapportert i nærheten av en kite-sjappe.

FULL FART OVER GÅLÅVANNET: med trykket på rett fot går det rette veien

Simens turkamera.no er en super nettside med gode tips om hvordan ta bedre turbilder. I tillegg er det en egen konkursranse – en kombinasjon av kurs og konkurranse hvor du kan sende inn bilder og vinne fine premier.

NORDLYS OVER GÅLÅ: Sånne bilder blir det når man er på tur med turkamera.no!

Dun er lun, men ull er GULL

Stakkars barn. I dag tidlig stod størstemann opp og ropte «i dag har jeg ullfri dag!». Det varte bare i 2 timer til han skulle ut, så fikk han beskjed om å skifte til ullklær og glemte det. Ull er en viktig del av bekledningen, både ved padling og på ski. Merk at etter 7 år kan man slå til med ullbryllupsdag, en herlig anledning til å oppgradere ullbeholdningen. Det finnes større ullambassadører enn oss, og fortreffeligheten med ull er vel nevnt en gang eller to når du til runddag får strikket ullbikini og diktet sang med «ull ute, ull inne, ull i hjertet, ull i sinnet» som refreng. Hos oss er Aclima blitt favorittmerket. De har ullbrynjer til varme skiløpere, deilig tynnull til når som helst og herlige hettegenserne som er perfekte å bruke ved overnatting i telt (eller på jobb, møter eller hva som helst for de er også veldig fine). Gjett hvor våre hettegensere var i helgen? På tur i Bymarka i det flotte vinterteltet vårt. Endelig falt det nysnø oppå det harde, og forholdene var topp.

SILKEFØRE: Gullrekka på fredag

VINTERTELTET

Turspade og masse snø gir inspirasjon til ustoppelig graving. Med rette snøfonn skal vi klare å få til en god hule snart.

NATTGRAVING: Artig med mye snø

Etter å hatt en fantastisk varm natt har tanken om at syd- og nordpolfarerne er GALE blitt erstattet av at de sikkert har masse ull, dun og gode rutiner.

Varmt og godt med ull og dun

Vi la de store dunposesoverne ytterst og barna sov i sine vanlige soveposer i midten, men oppå ulltepper som kunne brettes over ved behov. Aldri har de ligget så stille og rolig i soveposen noen gang. Det ble reiseradio og kortspilling til langt på kveld. En tissepause gjorde at det ble oppdaget hull i skydekket og en fantastisk stjernehimmel, og det ble fra de små insistert at alle måtte kle på seg og gå ut for det var så fint. Så da stod vi der og koste oss sammen med «mikrokarlsvogna», orion belte, venus og de andre flotte lysglimtene.

Dagen etter hadde vi invitert Farmor på sveler (se oppskrift her) som vi stekte på vår høyst oppskattede Cobb. Hun hadde med kaffe og kakao og det var hyggelig med selskap. Så skal vi huske neste gang at hvis man ønsker å beholde følelsen i fotsålen etter lunsj, kan det være lurt at noen begynner med stekinga som tar fryktelig lang tid mens man er i aktivitet og lenge før man setter seg ned for å spise.

SVELESTEKING: Varme sveler, kalde føtter

Store og små gleder seg til ny tur! – takk til Villmarka rundt hjørnet som virkelig har inspirert til et nytt kapittel hos Turting!