Havpadling på ordentlig!

Plutselig en helg fikk vi mulighet til å dra på tur uten barn. Hvor skal man dra? Høye fjell? Langt og tungt? Neida, padleren trakk det lengste strået, og vi fant ut at vi skulle se oss om i nytt farvann: Smøla. Værmeldinga var ikke den beste, men vi fant ut at vi skulle dra uansett.

Fredag ettermiddag kjørte vi ut til Smøla og parkerte ved Dyrnes. Til en gangs forandring skulle vi padle glassfiberkajakkene og ikke doblingene. Vi som er vant til å ha allverdens lastekapasitet i doblingene kunne nok fått noen utfordringer med lastinga, men det gikk bra. Det var ikke fritt for at vi også var litt nervøse for stabiliteten. I doblingene kan vi lett stå oppreist å padle og gå att og fram på dekk, mens Sibiren har vært oppned ufrivillig ved flere anledninger.

Sikkerhetsutstyr må være med

Det var godt med vind, så vi padla ganske fort ut til ei øy som het Monsøya der vi etter litt leting fant noe som kunne kalles en leirplass. Vi er blitt utrolig bortskjemt med alle de fine leirplassene ved strendene på Helgelandskysten, og noe slikt har vi ikke i nærheten av  rundt om i Trøndelag. Teltplassen vi fant kommer nok ikke ikke høyt på lista over gode teltplasser.

Smilet gjenspeiler ikke søvnkvaliteten på en så humpete og skrå leirplass

Som vanlig når vi er på tur er det viktig med mat. Den første kvelden var det dog Real turmat som sto på programmet. Vannet til denne kokte vi i Kelly kettlen. Denne gangen fant vi ut at vi skulle prøve å fyre den med det vi fant rundt omkring. Vi samla sammen så mye tørr lyng som vi trodde skulle være nødvendig og fyrte opp.

Vi fyrer opp med tørr lyng

Lyngen brant godt den så vannet kokte etter forbausende kort tid. Det er store muligheter til å gå inn i Indianerrollen og perfeksjonere bruk av røyksignaler samtidig.

På lørdag morgen målte vi 14 m/s i snitt og 18 m/s i kastene på toppen av den lille øya, men fant ut at Veiholmen fremdeles var ett fint mål for dagen. Med kart, kompass og GPS ville det gå helt fint å navigere ut dit. I tillegg ville vi blåse på moloen dersom det skulle skje en velt og vi ikke kom oss opp igjen. Etter å ha pakka sammen leiren på rekordtid var vi klare for å legge ivei utover.

Oppe på kanten der var leirplassen

Det blåste såpass at vi brukte kun en drøy time på å padle ut til Veiholmen.

Etter at vi hadde kommet oss gjennom moloen og inn i smulere farvann dukka bebyggelsen på Veiholmen opp.

Snart på land

Vi hadde hørt mye om Veiholmen på forhånd, og det meste stemte godt. Plutselig, midt i havet på en liten øy er det kjempemange hus som står tett i tett. Vi fant oss ei flytebrygge og fikk løfta kajakkene på land. Der gikk vi oss en tur og fant ut at nesten alle husene hadde navn. Noen fant navnene mer treffende enn andre.

Treffende?

En kaffebar fant vi også der ute, og plutselig var det noen som sa hei er dere her? Da var det kjentfolk inne på kaffebaren. Vel ute av kaffebaren var det plutselig hei er dere her enda en gang. Da traff vi kjente som tilfeldigvis bodde i huset der brygga vi hadde kommet oss på land hørte til. De kunne fortelle at de hadde 16 senger helt alene, så hvis vi ikke absolutt måtte bo i telt ei natt til var det nok mulig å ta losji der for natta. Været og erfaringer med teltplasser i nærheten gjorde det til ett lett valg å takke ja til.

Siden planen var å lage middag ute på Cobben valgte vi å lage middag på verandaen. Menyen var dadler i bacon og diverse grønnsaker. Vi hadde opprinnelig tenkt å fiske på turen innover, men i såpass vind og bølger var det ikke akkurat matauk vi hadde i tankene.

Dadler med bacon på Cobb

mmmmmmmmm

Siden vi nesten alltid stoler på yr.no stilte vi vekkeklokka og la oss til å sove i de gode sengene. Etter en kjapp frokost og pakking av kajakker var vi igjen på vei, nok en gang med det været yr hadde meldt. Vindstille denne gangen.

Uten vinden i ryggen tok det dobbelt så lang tid å padle tilbake til Dyrnes og bilen, men det har da ingenting å si så lenge været er fint og utsikten er så flott!!

Vakkert

GEOCACHING – enda en god grunn til å dra på tur

Etter å ha snakket om at vi skulle prøve oss på GeoCaching ei stund kom vi endelig skikkelig i gang med denne nye aktiviteten i vår. Vi hadde noen spede forsøk i fjor, etter at vi nesten snubla i en «Cache» på tur i fjæra i Torvika.

GeoCaching er skattejakt med GPS. Der kan en enten bruke en vanlig GPS, eller smarttelefoner med innebygd GPS. Vi laget oss en bruker på www.geocaching.com som er ett verdensomspennende nettverk for GeoCaching. Der kan en søke fram hvor de forskjellige Cachene ligger og overføre til GPS, eller ved bruk av tlf søke fram om det er noen i nærheten.

Cachene er større eller mindre bokser som er gjemt rundt omkring. I Oslo i sommer fant vi en liten magnetisk en som var på størrelse med en liten mutter gjemt bak på en lyktestolpe.

En boks kan for eksempel se sånn ut

I de største boksene er det en loggbok og gjerne en bytteting. Her er det om å gjøre å ha noe greier i lommene. Har du et skikart fra Åre kan du for eksempel bytte til deg et plaster.  I de mindre boksene er det som regel kun ei lita loggbok. I de aller minste er det bare en papirstrimmel som man skriver nicket sitt i. Vi har selvfølgelig valgt turting.com som brukernavn.

Klistremerke med turting.com og logo måtte jo lages

Etter at vi så noen som hadde ordnet med klistremerke med brukernavn, fant vi ut at det måtte vi også ha.

GeoCaching er en fin måte og oppdage nye steder på i tillegg til at det er en fin aktivitet når man er på tur. Noen i familien syntes kanskje det var å ta det litt langt når pappa vrengte bilen inn på en parkeringsplass på Dovrefjell og bare måtte løpe opp til en statue for at det var en Cache der.

Siste nyoppdagelse er at det finnes noe som kalles Travelbugs. Det er småting med et en kode på som også kan logges. Der kan vi se hvor i verden travelbugen har vært. En del av de har et konkret mål, feks fant vi en som gjerne ville til New Zealand. Vi fikk ikke hjulpet den så langt på den veien, men vi så plutselig at den hadde havna i Tromsø med Hurtigruta etterat vi la den fra oss ved Nidarosdomen.

Cachene kan være mer eller mindre godt gjemt. Noen er gjemt i under ei rot, eller en stein andre er vi usikre på, for flere har vi ikke funnet. På båttur i fant vi en som var gjemt i et åpenrom i en steinmur

Denne fant vi i en stenimur

GeoCaching kan kombineres med alle typer tur: padling, klatring, sykkel, fjell, by, utenlandstur…. over alt finnes det cacher. Det kan også være en god unnskyldning til å ta seg en tur til et sted man ellers ikke ville dratt, og kanskje på en måte man ellers ikke ville ha valgt….

Stand-up paddle er en flott måte å GeoCache blant holmer og skjær